Fra Norge til New York til Guatemala

20. mai setter jeg kursen mot Guatemala igjen - denne gang med et konkret prosjekt som jeg har vært så heldig å få stipend fra gjennom Davis Projects for Peace. Jeg søkte på dette stipendet gjennom det unike huset jeg bor i i New York, International House.

Prosjektet mitt heter "Acting for Peace: Creating Future Leaders of Change in Guatemala". Jeg skal ta med et team av skuespillere fra Bond Street Theatre i New York til Guatemala, hvor vi i fire hele uker skal jobbe med jentene fra Oasis - hvor min kjære lille Jessica bor. Bond Street har spesialisert seg på å jobbe med traumatiserte barn og unge i konfliktfylte land.

Målet er å sette opp et teaterstykke som skal være første skritt på veien i å etablere et alternativt terapiprogram ved barnehjemmet. Vi skal ha daglige workshops med jentene, samtidig som Bond Street også skal gi råd og veiledning til de ansatte på Oasis slik at de kan oppfylle drømmen sin om å gjøre de fire ukene til et langsiktig program.

Jeg kommer til å skrive blogg fra oppholdet - så følg med her for oppdateringer når det nærmer seg :) 
Jeg ser UTROLIG frem til å treffe "barna mine" igjen om en god månedstid!

Interessert i å vite mer om Idas Hjelpefond? Sjekk ut denne videoen eller besøk hjemmesiden her!

Utila - omsider.

…så trappet vi da opp på flyplassen igjen kl. 14. Etter at de hadde sittet foran skjermen sin i en halvtime, uten å si noe – konkluderte de med at vi måtte betale 3000 kr hver for en ny enveisbillett. Det var mer enn vi hadde betalt for hele billetten tur/retur!!!

”En siste mulighet er å ringe TACA…”

Da rant begeret over for oss, og tårene trillet.

Hør, vi har ikke gjort annet enn å snakke med TACA hele dagen… Vi var her en halvtime etter flyet skulle ha gått, for så å oppdage at flyet faktisk fremdeles var her. Vi har vært på Pradera, ringt call centeret – og fikk beskjed om at siste mulighet var å møte opp her. Vær så snill, hjelp oss!

Det var tydeligvis tårer som skulle til, for da smilte damen vennlig og sa: ”jeg skal snakke med superviseren min – vent her”.

15 minutter senere kom hun tilbake.

Vi skulle få ny billett i morgen, torsdag, mot at vi kun betalte endringsgebyret på $80. Vi kikket på hverandre, smilte, og utbrøt JA! Tusen takk ☺

Vi endte opp med å sove på et hostel like ved flyplassen, og sloknet veldig tidlig etter en lang og strevsom dag. Vi kom oss på flyet til San Pedro Sula torsdag morgen kl. 05:45, og tok så bussen tre timer fra San Pedro til kysten og La Ceiba - hvor båten til øya Utila skulle gå.

Fire dager med sol, varme og fri - før vi begge tar sats på fulltidsjobb hjemme. Nice!

Båten gikk kl. 16 – og det var noen forferdelige bølger (jeg var sikker på båten skulle gå rundt opptil flere ganger!), så rundt oss satt folk med spyposene sine og kastet opp som bare det. Det var 45 laaaange minutter, for å si det slik……………………

Men nå er det søndag – vi har vært her et par dager allerede og storkoser oss. Det er helt sinnsykt varmt – så i dag har vi en pause fra solen og gjør litt IHF arbeid.

...Utila har verdens nest største korallrev etter Australia – så litt snorkling blir det tid til før vi drar tilbake til Guatemala City tirsdag morgen :)

Fra Guatemala til Geneve
På torsdag setter jeg meg på flyet til Sveits og Geneve. De neste to månedene før skolen starter skal jeg jobbe for FN, i United Nations Economic Commission for Europe (UNECE). Det blir nok en liten overgang å gå fra utviklingsarbeid på grasrotnivå i Guatemala til byråkrati og ”high level” i Geneve – men helt sikkert en lærerik opplevelse. Jeg grugleder meg!

:)

For videre oppdateringer om Idas Hjelpefond – følg med her!

Charterturistene er klare!!!! ;) Huset i bakgrunnen var hjemstedet vårt på Utila; "The Lighthouse" :)

Denne stranden bokstavelig talt bodde vi på - det var uutholdelig varmt!!

(temperaturen i sjøen var nok rundt 30 grader - det var så varmt at da jeg kjøpte en is hadde den smeltet bort før jeg hadde tatt to bitt av den!! Helt utrolig!)

Hola!

Vi leide sykler og drakk ferskpresset fruktsmoothie fra pose hver dag :)

Under broen ved huset vårt for litt skygge og "fish watching" :)

Nyter siste dag i den ekstreme varmen... :)

Tirsdag morgen kl. 06 møtte vi opp til denne flyturen. Noe skeptiske - men det gikk bra!

Honduras som ikke ville ha oss.

IDA! Klokken er 6!!!!!!!

...jeg trodde det var en dårlig drøm. Hva skjedde med å stå opp 3:45??! Og HVA skjedde med flighten til Honduras kl. 5:45...!!!

Vi vekket Luis - kastet paa oss klærne og hev oss i bilen. Heldigvis bare håndbagasje.

Flyplassen
Ca. 45 minutter etter flyet skulle lettet ankom vi. Først i ene skranken til TACA. I farten vi var (ikke egentlig, men...) og ivrige (ja!) etter å snakke med noen ble vi møtt av tre som sto og "kosepratet" og som sa vi måtte bare "vente litt".... Borghild og jeg har en tendens til å alltid komme til en kasse hvor de bytter pengeskrinet (det har skjedd 3 ganger på supermarked i Antigua - av alle i køen foran oss skjer d alltid når vi kommer frem...og ingen av oss er supertålmodige når d kommer til køer, for å si d slik!).

Også i dag måtte dette skje. Der sto en og telte penger og to så på. Lo og smilte. Pluss oss da. Vi lo og smilte ikke akkurat...

;)

Når de endelige ble ferdige var det ikke verdens raskeste som skulle hjelpe oss (vi hadde sovet 5 timer, og mistet flighten - så vi var ikke verdens medgjørlige heller...prøvde hardt!)

Jeg var trett. Sulten. Oppgitt. Og desto lenger tid han brukte foran den skjermen, uten å si noe om hva som skjedde, desto mer kjente jeg irritasjon bygge seg opp.

1, 2, 3, 4............

Pust ut. Og inn.

10.

En hel time sto vi der med ham. Da han brukte 10 minutter på å regne ut et mellomlegg for hånd ble det for mye og vi sa flytider var viktigere enn pris akkurat nå - fordi vi ville unngå å komme til et nytt land etter at det var blitt mørkt.

Lang historie kort - da klokken nærmet seg 08 hadde ikke mannen kommet lenger. Vi ga opp og fant nettcafe hvor vi kunne se på mulighetene selv.

Vi ringte busselskaper uten hell. Vi bestemte oss derfor for å fysisk dra til busstasjonen.

Luis hadde sovnet i bilen paa parkeringsplassen stakkar.

Ingen busser i retning Honduras - de dro 3 om morgenen. 14 timer.

McDonalds...
Da det føltes som om verden gikk rundt og det var rett før vi gikk i bakken, dro vi til McDonalds for frokost - og internett.

Da vi logget inn for å endre billetten paa TACAs sider så vi til vår store overraskelse (og frustrasjon!) at flyet vårt ikke landet i Honduras før 8:45. Det skulle vært fremme 07:00..........

Tanken på at flyet sannsynligvis fremdeles var i Guatemala da vi var der tidligere, og frustrerte prøvde å forstå mannen i skranken var......ikke noe vi ville tenke på akkurat da.

Kanskje 8 ganger ringte jeg TACA Call Center. Kveld eller ikke - her måtte vi visst bare ta til takke med det vi kunne få. Skype klikket x-antall ganger. Da jeg ringte fra mobilen min med 10 min batteritid, og hadde blitt sendt frem og tilbake på Call Centeret kom jeg endelig så langt at jeg skulle gi kredittkortdetaljene for endringsavgift på ny billet.

Men da bestemte mobilen seg for å gå tom for penger. Og batteriet var helt rødt. På hele McDonalds var det ingen stikkontakt vi fikk bruke.

TACA...
Neste option ble Kjøpesenteret Pradera, hvor TACA hadde eget kontor.

Paa vei dit i bilen satt jeg med kaffen i hånden og selvfølgelig var det en dump i veien slik at halve kaffen falt i fanget mitt.

$#$%^&!@#$%

På senteret dro jeg på toalettet for å vaske meg. Gnidde hendene inn med såpe for så å oppdage at det ikke var vann i springen.

Onsdag 22 juni. Helt klart ikke my day!

Vi kom til kontoret 9:50, 10 minutter før de åpnet. En dame sto der allerede. Vi gikk for å se etter telefon (Luis sin tlf funket heller ikke), og kom tilbake 3 min etter.

Da var det enda to til i køen. De hadde 8 pass med seg.

45 minutter endte vi opp med å vente før de var ferdige og det var vår tur.

Vi hadde allerede funnet en flight 5:30. Ja, der er det ledig. Sa mannen. Da booker vi den! Sa vi.

Et lys i tunnellen, før......

Mam, det er bare et sete igjen.

Et sete.

Honduras vil tydeligvis ikke ha oss dit...!

Dere har et alternativ, dra til flyplassen kl. 14 - to timer før flighten kl. 16 hvor det er ledig og hør om dere kan komme med dit mot kun å betale avgiften på $80.

--
Så nå er klokken da 12:30 og vi er på Oakland Mall med Luis.

Vi ville kjøpe mat. Men ingen minibank ville gi oss penger. Og ingen cash har vi.

For en dag.

Men kommer vi oss til Honduras - det er det store spørsmålet i dag!

Guatemala...for denne gang :)

Uansett hvor godt jeg planlegger siste dagen i Guatemala – blir det like travelt hver gang. Og denne gang var intet unntak!

Klokken 07 på tirsdag møtte vi Leonel og Paola på det offentlige sykehuset i Antigua, hvor Paola skulle ta noen blodprøver og røntgen. Jeg måtte bli med henne inn – hun sa hun hadde aldri tatt blodprøve i hele sitt liv.

...alt gikk veldig fint :)

Som vanlig på sykehus, ble det mye venting. Allerede klokken 07 var sykehuset stappfullt av folk som sto i kø. Vi la merke til hvordan de stirret på Paola. Det var påfallende mange. Det skal være sagt at det var Borghild, Heather (ei som skal bo i Guatemala fremover, og jobbe på skolen) og meg som satt der med Paola – de eneste tre hvite ”gringaene” (som hvite amerikanere blir kalt) blant flere hundre på sykehuset. Men jeg hørte dem kommentere, og tenkte: ”hey, jenta er 19 år – hun hører det dere sier like mye som jeg gjør!”.

Utenom en gang når hun var bitteliten, hadde Paola aldri vært på McDonald’s før. I Guatemala er det kjempestort å få spise frokost her – så valget var enkelt da vi skulle ha litt mat etter sykehusbesøket… :)

Paola på McDonald's :)

Paola hjelper til med lunsjen da vi kom tilbake på skolen :)

Den store uniformsutdelingsdagen!

Da vi kom tilbake til skolen var det tid for superorganisering av uniformsutdelingen. For et par uker siden ga skolen ut noen kofferter noen hadde donert. De minste elevene fikk hver sin. Det som skjedde var at disse små ble frastjålet alle koffertene og slått av eldre på skoleveien hjem (blant annet et par av dem som allerede har blitt utvist). På grunn av dette besluttet Ron at foreldre/føresatte måtte møte opp på skolen den dagen uniformene skulle bli utdelt – for å unngå at studentene kom hjem uten noe.

Takket være Ron foregikk utdelingen helt sinnsykt bra – vi fikk med masse frivillige som hjalp å dele ut, mens jeg satt og krysset av ved enden av "sesjonen" at alle hadde fått det de skulle. Fantastisk dag! Foreldrene, besteforeldre og ikke minst studenter var bare sååå takknemlige.

Jeg har aldri fått så mange takk, klemmer og kysser i hele mitt liv som jeg fikk den dagen her!

:)

Gary i storform - ny uniform og ny tannregulering :)

Mødre, fedre, besteforeldre og søsken møtte opp da barna skulle få hver sin skoleuniform :)

En godt fornøyd Luis Alberto med bestemoren sin :)

Jeg satt med listene og krysset av for at alle hadde fått det de skulle da de gikk :)

Sarina og co som jeg traff i Monterrico hjalp til :) Her er Paola med onkelen sin!

Skjorte, bukse, sko...check!

En fornøyd liten jente med ny uniform :)

Selvin så stolt med nye sko :)

Tre stolte gutter i ny uniform:

(beltet er deres eget;)

...alle 145 barna på skolen ga meg klemmer, tegninger og mange fantastisk nydelige ord som takk for uniformene... Åh som jeg kommer til å savne disse herlige barna!!

Verdens beste Luis Alberto :)

:)

...jeg var så heldig og fikk 145 gode klemmer og kyss også! ;)

...jeg har 145 fine tegninger og ord med meg i sekken tilbake til Norge :)

Hva skjer videre?

Utdelingen tok lang tid – og ikke før 17:30 kom Borghild og jeg oss hjem. Da hadde vi bare litt over en time på å dusje og pakke alle sakene våre. Leonel hadde organisert en liten middag med oss som jobbet sammen kl. 19 – det var veldig koselig. Men jeg liker ikke ”adjøer” – og det var det blitt litt for mange av denne dag. …jeg liker bedre ”vi sees snart igjen!” :)

Kl. 21 ble vi hentet av en taxi og dro til Guatemala City, til Luis. I morgen skal vi fem dager til Honduras – for avslapping og sol, og litt administrativt IHF-jobbing med planlegging av utstilling 18. Desember i Bryne Mølle etc.

Litt etter litt vil nå IHF-siden oppdateres, med info om alle ”IHF barna”. Leonel skal sende månedlige oppdateringer om hvordan det går med dem han har ansvar for – slik at jeg fortløpende orienteres. Etter hvert vil disse oppdateringene også legges ut på nettsiden.

Jessica får kontinuerlig opptrening både for ben og språk på spesialskolen hun har begynt på. IHF gir månedlige bidrag slik at hun kan fortsette her (Corbey fra Oasis sender meg oppdateringer).

Magaly skal fortsette å få fysioterapi og opptrening, som innsamlingen beboerne på Hå Mottakssenter bidrar til :)

Gary skal som sagt ha en kontinuerlige tannlegesjekker fremover, hvor IHF skal betale dette, samt mat og transport for ham.

Lisa venter på sine protester som IHF har betalt, samt skal hun få opptrening i håp om at den lille jenta en dag kan gå uten disse protesene.

Sandra Carolina, Leticia og Eliza får alle tre betalt transport til skolen (som likevel tar dem over 1 time i buss – men da slipper de å gå den lange veien) – men må holde de gode karakterene sine oppe! :) Transport er betalt for dem ut skoleåret 2011 – som Leonel og co gir ut dag for dag til dem.

Lille Flor, som går førsteklasse om igjen, har store lære- og skrivevansker. Brillo de Sol som Leonel og jeg besøkte er en liten spesialskole med individuell hjelp hvor Flor kanskje får plass nå. Dette skal IHF sponse for henne!

Går alt i boks skal IHF også sponse Nancy og Alejandro, slik at dem også kan fortsette på skolen :)

For Paola har jeg nettopp sendt inn en søknad til Granted Wish Foundation – Paola sin favorittartist er Justin Bieber (se YouTube video av henne synge)……………… Paola gjennomgår i disse dager en del tester. De hun har hatt til nå ser veldig gode ut – dvs. hun kan ha gym og aktiviteter som alle andre (da vi var på sykehuset fortalte hun meg at hun synes det var så trist at hun ikke fikk ha det nå når hun holdt på med undersøkelsene…men nå har hun heldigvis grønt lys for det:)). Paola-saken jobber jeg mest med akkurat nå. Legen ringte oss opp etter legebesøket sist uke og sa at det er mye mulig det er Progeria hun faktisk har. Progeria Research Foundation tar i mot blodprøver gratis for å teste dette. Om det er Progeria hun har, er drømmen min (og Paolas!) å la henne få bli med på et av de treffene hvor hun får treffe ”barn som henne”......

Men som sagt – følg med på Facebook (Like it!) og IHF.no for videre oppdateringer!

Ingen kan hjelpe alle – men alle kan hjelpe noen!

I januar skal jeg til Colombia med skolen, og om økonomien tillater det drar jeg tilbake til Guatemala på vei til New York for å se hvordan det går med alle barna! :) HUSK: Jeg er helt avhengig av deres støtte for å hjelpe disse barna, og ikke glem at virkelig ALT hjelper!!

Jeg er utrolig takknemlig for alle dere som gjør en innsats for å samle inn penger til IHF; Bryne Videregående Skule v/ 3IFA og Kirsten Gaard arrangerte ”Mestermøte” som blant annet ga skreddersydde proteser og hjelp til Lisa, samt skoleuniformer til en hel skole; Studentsamskipnaden i Stavanger (SiS) ved Universitet i Stavanger ga julegaven til IHF – som gir treningsuniformer til en hel skole; beboerne ved Hå Mottakssenter hadde Internasjonal Cafe under Nærbødagene som fremover vil gå til å hjelpe Magaly med opptrening; og sist, men ikke minst, dere som utgjør 95% av IHFs støtte: individuelle personer som både gir superviktige månedlige beløp og støtte til f. eks Garys mange operasjoner. Mange bekker små utgjør mirakler i Guatemala :) TUSEN TAKK!

Noen av de herlige "IHF-barna mine" :)

F.v.: Leticia, Sandra Carolina, Eliza, meg og Gary,

framme f.v.: Flor og Paola :)

Fotograf: Borghild Ree Strand

Gode nyheter - Gary og Jessica :)

Ny uke og nye muligheter - mandagen begynte rett på sak med mange gode nyheter! :)

Gary har begynt tannbehandling!
Etter at vi hadde gjort et par ærend rundt i Antigua, dro vi til et sykehus i nærheten for å treffe Gary. Leonel hadde vært der med ham siden 06 i dag tidlig. Han hadde fått tannregulering på sine to framtenner!

Sykehuset vi var på er et privat spesialsykehus for barn født med hareskår/åpen gane. Jeg var overrasket over at de hadde det i en såpass liten by som Antigua, og spurte legen nysgjerrig. Han kunne fortelle at Guatemala var det landet som etter Peru hadde flest barn født med hareskår – av alle land i Latin-Amerika! Dette var i hovedsak på grunn av underernæring allerede i svangerskapet (Guatemala er det landet med høyest andel kronisk underernærte barn i Latin-Amerika, og det med fjerde mest i hele verden, i følge UNICEF). Nyere studier fra USA, fortalte legen, viste også at steder der de spiser spesielt mye mais er det høyere antall barn født med hareskår. Og som han sa, ”Guatemala ER jo maislandet selv”. Dette var faktaer jeg ikke visste fra før, men som i og for seg jo er logiske som følge av underernærelse så mange lider av her.

Legen viste bilder av andre barn som hadde lignende tilfeller som Gary, og hvordan de med tiden hadde fått totalforandret munnen og tennene sine. Jeg tror resultatet av tannbehandlingen vil bli sinnsykt bra tilslutt!

De fortalte at siden Gary er såpass gammel (19), vil tannbehandlingen være ganske komplisert ettersom tennene allerede har vokst ut – og vokst skjevt. Noen tenner ligger så høyt oppe at de også må opereres ned. I dag begynte det de kaller fase 1; han fikk regulering på framtennene. 4. juli skal Gary tilbake å justere. Og en gang i måneden, i 8 måneder, skal han fremover til tannlegen for mindre operasjoner; for justering av reguleringen og oppfølging. Etter de 8 månedene begynner fase 2 (mindre kritisk enn fase 1) – hvor han må gjennom en større operasjon for de tennene som må tas helt ut, og settes på plass igjen – med regulering i hele munnen. Sannsynligvis må han ha reguleringen på i 18 måneder til før alt er ”normalt” i tannganen.

Gary smilte som vanlig, og sa han kjente ikke noe vondt. Men han fikk streng beskjed om å ikke spise snop, ikke kjøtt, ikke harde frukter eller grønnsaker, og ikke tygge tyggi de neste månedene. Bønner, melon, banan og ris var derimot bra. Fremover vil IHF derfor, i tillegg til tannreguleringen, støtte Gary med litt ekstra penger til ”spesialdiett” og transport til og fra sykehuset (som blir koordinert av Leonel på skolen).

Bestemoren var med Gary til sykehuset i dag – og hun ga meg et stort vått kyss på kinnet og takket så iherdig. Det er bare så fantastisk å se alt virkelig alt går fremover med disse barna her!! :)



Foto: Borghild Ree Strand

Les mer om Garys historie her:
Idas Hjelpefond

Jessica har begynt å gå!
Etter lunsjen i dag ble vi hentet og kjørt ut til Jessica, som bor på jentehjemmet Oasis i San Lucas, mellom Antigua og Guatemala City. Vi hadde med to plakater med bilder, et bare av Jessica og et av alle da vi hadde med pinata og holdt aktivitetsdag for alle barna i november i fjor. I tillegg hadde vi med et lite spill, litt tegnesaker og snop :) – og Jessica strålte som bare det da vi entret huset hun deler med 9 andre små jenter! Hun lo og skrek av glede – visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av seg. Og hun så utrolig godt ut – enda litt rundere enn sist vi så henne :)

De har tydeligvis klare regler i huset der, for da Jessica skulle få snopet sitt sa hun ene jenta (vel og merke bare fire år gammel): ”men hvorfor får Jessica snop nå? Hun har jo ikke oppført seg i det siste!”

Haha :)

Jessica har vilje, hun er sta og vet hva hun vil. Hun har gått fra og være aldeles glemt i sitt biologiske hjem – til å være senter for oppmerksomhet :) Det er selvfølgelig fantastisk for henne!! - men jeg tror også det er bra hun bor sammen med de andre i ”barnehageomgivelser” – fordi det skal ganske mye til for å overtale den jenta til å dele med seg!! ;) Men det er skikkelig deilig å se at hun stråler slik hun gjør – det er tydelig at hun har det godt. Og virkelig alle bryr seg om henne!

Det beste med besøket var når hun tok hånda mi, og sa ”pi-pi” og skjøv seg selv ned fra rullestolen mens hun tok et godt tak rundt hendene mine. Jessica sto plutselig på egne ben og kunne gå – med litt støtte fra meg – selv!!!

…det var da jeg tenkte; hvem skulle tro dette ville være mulig den dagen jeg møtte den lille jenta liggende i senga si, på Casa Jackson i januar 2010?

:)

Se noen morsomme videoer av Jessica når hun går her:
facebook.com/idashjelpefond

Les mer om Jessicas historie her:
Jessica

Foto: Borghild Ree Strand

Jessica fikk operert bena sine i mars, og har nylig begynt på spesialskole hvor hun også får jevnlig terapi både for å lære å gå og snakke. Hun gjør fremskritt - et og et skritt for hver dag som går! :)

Atitlan og dårlige jordbær

Fredag morgen dro Borghild og jeg med buss til innsjøen Atitlan – som skal være blant en av de vakreste i verden (hvordan man nå enn måler det:). Som vanlig på transportmidler så hadde vi knapt kommet ut fra Antigua før jeg sovnet oppå sekken min (jeg sovner til og med på chicken bus, og det er ikke nødvendigvis en humpefri tur - om jeg skal si det mildt).

Rundt Atitlan er det 13 små landsbyer – hvor hver og en er helt distinkt fra den andre. Klær, tradisjoner og språk – alt er forskjellig fra hver by (i Guatemala er det 24 offisielle språk – 23 mayaspråk i tillegg til spansk).

Da vi ankom Panajachel tok vi første båt over til ene byen, San Pedro. San Pedro besøkte jeg sommeren 2009 – og da var det temmelig ukomfortabelt å være der pga. ekstremt med narkotika overalt (”tengo todo amigo”). Stedet var også i sin tid på FBIs liste over "most wanted" narkotikasteder......

Likevel hadde vi hørt at alle hippiene i San Pedro hadde blitt kastet ut, og at barer etc var under strengt oppsyn (de første månedene etter opprenskingen, hadde ingen barer lov til å holde åpent etter kl. 21 etc). Og da vi kom dit – var det som et nytt sted! Ikke bare var det mer utviklet i form av butikker, restauranter og turisme generelt – men hippiene var knapt og se, og ikke fikk vi noen forespørsler om drugs heller…! Vi endte opp å spise lunsj på et sted som het ”Hummus Ya” – hvor vi plutselig så et bilde fra Norge sammen med et norsk flagg på veggen. Eieren var en norsk-israeler. Er ikke vi nordmenn de rareste stedene på denne jord?!

Ettersom vi trodde Luis og Jonathan (Jonathan har et hus ved innsjøen som vi skulle bo i for helgen) skulle komme fra Guatemala City i 16-tiden allerede, dro vi etter et par timer på Hummusen – med ny båt i retning ny by, Santiago. Det skulle vi ikke ha gjort, for det var det temmelig dødt. Vi skilte oss veldig ut, for å si det sånn. Det øste ned med regn. Det var grått, og litt dystert. Der trasket vi med sekkene på ryggen, og flippflopper i sølepyttene.

Det var knapt – hva vi i vesten kanskje ville kalt – ”ordentlige restauranter” (det vil si, mat man kunne få under tak) å oppspore. Vi spurte en ung gutt om veien til en restaurant vi kunne sitte ned på, og han tok oss til det som sannsynligvis var den dyreste i byen. Den var selvfølgelig ikke dyr for oss nordmenn – men der inne satt det to andre. Amerikanere. Så, vi var tross alt ikke de eneste utlendingene i byen likevel…

Det som var absurd da vi satt der inne, var at en gammel kone (kunne se ut som hun var 90 år liksom), som gir barføtt, og hadde mistet alle tennene sine – hadde fulgt etter oss. Hun ville vi skulle kjøpe noen tepper av henne… Ettersom vi takket pent nei, og ikke ville kjøpe noe – endte hun opp med å sitte utenfor vinduet til restauranten og stirre rett inn på oss i hele den timen vi satt der. Vi bare så den bittelille konen sitte der, mens regnet øste ned over henne, sitte der og niglo på oss. Det ble rett og slett litt skremmende. Og nei – vi klarte ikke akkurat nyte maten, for å si det sånn...... Huff, stakkar.

Da vi hadde sittet på et hotell og lest litt bok, funnet et sted med WiFi og kræsjet litt på Face – kom Luis og Jonathan omsider. Og vi fikk dratt til hytten deres i San Lucas. Vi grillet ute på terrassen – før alle sammen sloknet før klokken var blitt 23.

Lørdagen morgen våknet vi forholdsvis tidlig og kunne nyte utsikten fra hytta. Utrolig idyllisk! Vi bestilte båt som kom og hentet oss, og kjørte oss til San Marcos (hvor mange av hippiene skal ha tatt vei etter at de ble kastet ut fra San Pedro). Her var det mye ”alternativt” – hvor det hang skilter om at ulike typer meditasjon, yoga etc tilbys. Spennende! Men vi kom ikke så langt. Vi satte oss på en restaurant for å spise frokost. Jeg, pannekaker med jordbær.

Like etter ble jeg skikkelig dårlig – og for å gjøre en lang historie kort, ble turen til San Marcos temmelig kort og jeg var i seng før klokken 14 med feber og det hele. Med et lite ”besøk” nede hos de andre i 19-tiden, sov jeg helt til klokken 09 neste morgen……. Ikke gøy!

…men om det ikke ble tid til så altfor mye kos som planlagt for min del, så ble det i alle fall en hel haug av ”avslapping” og soving…! ;)


Innsjøen Atitlan - utsikt fra San Pedro :)


Utsikten fra Hummus Ya :)


San Pedro


Huset til Jonathan :)


Lørdags morgen kl. 08:30 utenfor huset :)


...her lå jeg og leste en bok (helt til det svermet for mange fluer rundt meg...!!)


Nydelig hytteområde


Båten som hentet oss lørdagen formiddag :)


Luis og meg :) - på vei til San Marcos!


Borgi klar for tur ;)


Jonathan :)


Kirken i San Marcos


Lørdags ettermiddag - endelig hjemme, og jeg kan sove............


Søndagsfrokost ute på terrassen :) (jeg derimot, holdt meg til ris hele dagen......;)